mandag 21. januar 2013

gode gener=sunn kost

Jeg var på forskersamling i akvakultur på Fornebu i forrige uke. Det var organisert av de ’østerlandske fiskeforskningsmiljøene’: Norges veterinærhøgskole, Universitetet for Miljø- og biovitenskap, Veterinærinstituttet, Oslo universitet, Norsk institut for vannforskning og Nofima. I forveien hadde jeg vel ikke så veldig høye forventninger, men så da frem til å bli kjent med andre fiskeforskere og få noe god mat. Og allerede i første pause oppdaget jeg en iskremmaskin!

 Nå, det var kanskje ikke det jeg burde skrive om….

Men jeg hadde faktisk tenkt å skrive om mat –dog på en litt annen måte. Det var nemlig en forsker fra Nofima som holdt et foredrag om fiskefôr, og hvilken effekt ulike typer fôr har på næringsverdien av fisken for oss mennesker. Hun fortalte, at det er stor forskjell på hvor flinke forskjellige fiskearter er til å danne de sunne lange omega-3-fettsyrerne som vi så gjerne skal ha i oss. De fiskene, som lever av ’plantefôr’ (alger osv) har stor evne til selv å danne de lange fettsyrerne fra de korte som finne i planter, mens de fisk som lever av andre fisk, ikke er så flinke til det. Laksefisk er fra naturen rovfisk, og er derfor ikke spesielt flinke til å danne lange omega-3-fettsyrer. Men alikevel anbefaler helsedirektoratet at vi spiser minst 200 gram laksefisk eller tilsvarende i uken. Det er fordi, at laksen tar opp de lange fettsyrerne den får fra den fisken den spiser, og dermed faktisk bygger opp en høyere mengde av sunne fettsyrer i forhold til plantespisende fisk.

Derfor er det lurt å spise laks.

Men (der skal jo komme et men!) i de senere år er man begynt å se etter alternative fôrkilder til oppdrettslaksen enn viltfanget fisk, da det jo ikke er ubegrensete ressourser av ville fisk i sjøen. Derfor er man blandt annet begynt å tilsette soyaprotein i fiskefôret. Og så er det forskningen må tråkke til!

For når laksen ikke lenger får de lange fettsyrer fra fôret, da minker jo innholdet av de sunde omega-3-fettsyrerne i kjøttet til laksen. Så det må finnes en løsning på dette. Heldigvis har nå forskerne fra Nofima funnet ut, at noen laks faktisk er ganske flinke til å selv danne omega-3.fettsyrer,og at denne evnen i høy grad nedarves til avkom. Så ved å avle målrettet på denne fisken, håper faktisk forskerne å kunne utvikle laksen som nettoprodusent av sunne omega-3-fettsyrer.

Så derfor er det fortsatt lurt å spise laks!

mandag 7. januar 2013

Den lille tasmanske djevelen

Det er ikke fordi jeg har sittet og sutret siden den begredelige avgjørelsen at det har vært så veldig stille her på bloggen… men i tillegg til å være glad i fiskeforskning er jeg også veldig glad i julen. Derfor går mange av desemberkveldene med julekonserter, julebord, julegaveinnkjøpsplanlegging, julefester og julegaveinnkjøp. Og naturligvis selve julefeiringen! Men nå er alt over, jeg er tilbake fra juleferie i Danmark, og juletreet er satt ut på balkongen og barnålene er plukket ut av støvsugeren…så nå er det igjen tid til litt blogging!

Denne gangen skal det for en gangs skyld ikke handle om virus og pankreassykdom, men om en lille tasmansk djevel, som dere helt sikkert vil komme til å høre masse om i det året som akkurat er begynt. Denne lille djevelen lyder det flotte navnet ”Neoparamoeba perurans”. Det er kanskje ikke den samme djevlen som dere kjenner; denne her er mye mindre enn dens pelskledte landsfelle. Faktisk er den så liten (mindre en 50mm) at det krever et mikroskop å få øye på den. N. perurans er nemlig en amøbe, og om du ikke kjenner dette navnet så godt, har du kanskje vært borti navnet på den sykdommen den forårsaker: Amoebic gill disease eller AGD. På godt norsk blir dette Amøbegjellesykdom eller AGS!

Denne amøben, som antas å opprinnelig komme fra Australia, har i det seneste året gjort veldig stor skade i Irland og Skottland. Faktisk var oppdretterne så opptatt av dette problemet at mange av de droppet PD-møtet i fjor (ja jeg vet –det er jo utrolig at noen kan finne på å droppe det, men det skjedde altså!).  Som navnet indikerer, er dette en sykdom som angriper fisken sine gjeller. Amøbene kleber seg fast i gjellene og forårsaker skade der, slik at fisken får problemer med å puste, hvilket igjen fører til nedsatt appetit og dermed dårlig tilvekst. Samt naturligvis dårlig fiskevelferd (for de virkelig interesserte les her).

Tidligere har Norge vært forskånet for AGD –eller, det var faktisk 4 utbrudd i 2006, men det lyktes å begrense disse, slik at det ikke fik spredt seg, og siden har vi ikke sett AGD her i landet. Men akkurat før 2012 tok slutt, ble det påvist AGD på en håndfull anlegg i Rogaland og Hordaland.

Det var kanskje ikke så mange som fikk med seg det, da det samtidig viste seg at 2012 trolig blir tidenes værste PD-år, men tro om ikke 2013 blir det året der det norske folket kommer å lære den tre bogstav lange forkortelsen….

lørdag 1. desember 2012

Skuffelse

Den verdensberømte danske filosofen Søren Kierkegaard er kjent for utsagnet ”Av alle Gleder er Forventningens Glede den største”.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som kjenner fortellingen bak dette utsagnet?

Historien er, at den unge hr Kierkegaard inviterte sin daverende forlovede, frøken Regine Olsen på teaterforestilling i Det kongelige teater i København. Den unge frøken Olsen gledet seg masse til forestillingen, og strålte som solen når hun ankom teatret med den kjekke forloveden sin. Men det er ikke enkelt å være i lag med han som skulle bli opphavsmann til eksistensialismen, for når de hadde satt seg godt til rette og rett før teppet går opp og stykket skal til å begynne, reiser kavaleren hennes seg, rekker hånden mot henne og sier: ”Kom vi går nå –du har hatt forventningens glede, og forventningens glede er den største gleden”.

(Senere brøt Kirkegaard forlovelsen idet han var redd han ikke kunne gjøre frk Olsen lykkelig –en kan ikke la vær å tenke at det kanskje var hennes hell…)

 På torsdag hadde jeg (nesten) skrevet et blogginlegg der jeg hånte Kierkegaard sitt utsagn. For jeg satt som på spikere og ventet på resultatet av NFR sitt beslutningsmøte der de skulle avgjøre hvilke prosjekter som skulle bevilges penger. Og som dere kanskje husker, var jeg en av dem som hadde store forhåpninger til dette. Og på torsdag hadde jeg faktisk veldig vannskelig ved å se gleden i forventningen, for å si det sån!

Men i går kom svaret, og prosjektet mitt var ikke blant de som fant nåde for NFRs strenge evaluering….Så akkurat nå tenker jeg at Kierkegaard kanskje hadde rett; for den følelsen jeg hadde torsdag var veldig mye bedre enn den jeg har nå….

tirsdag 27. november 2012

Forfatter-erfaringer

En av de allerbeste følelsene man kan ha som forsker er, når man ser en av artikklene sine på trykk.

Bak enhver artikkel ligger nemlig mange måneder eller ofte års arbeid, hvilket kanskje ikke er helt åpenbart for alle. Men det har ofte tatt minst like lenge å skrive en vitenskapelig artikkel på 8-10 sider, som det tok EL James å skrive hele ”Fifty shades..” trilogien…!

Først har man formulert et problem man ønsker å forske på. Om man ikke allerede har funding til å forske på det, må man deretter søke om midler, hvilket slettes ikke er noen lett oppgave. Men la oss si man da har fått penger til å forske for. Så går man i gang med prosjektet, som alltid viser seg å være mye mer komplekst og vanskelig å forske på enn man hadde forestilt seg.

Men som regel kommer man i mål, og får i land noen brukbare resultater. Og her er det så at den virkelig vannskelige delen begynner: å formidle det man har gjort…

For vi er jo ikke forfattere, men forskere, og det er ikke selvsagt at vi derfor er flinke til å formidle via det skriftlige medium. Men det er nå engang slik, at forskning må (og bør!) formidles, så om man vil være forsker må man også være innstilt på å ta pennen fatt!

Så man sitter der ved pulten og sliter lange dager og sene kvelder for å finne akkurat den formuleringen som får frem det man gjerne vil fortelle. Og etter noen måneders hardt slit, sender man utkastet til medforfatterne sine med håp om at de ikke finner altfor mange feil og mangler. Og etter noen uker kommer så manuskriptet retur med så mange rettelser, kommentarer og endringer at man slett ikke kjenner det igjen…vannligvis ledsaget av kommentaren ”I hovedsak er det bra, men….”. Og slik begynner neste runde frem mot artikkelens publisering: en lang periode der artikkelen blir sendt frem og tilbake mellom forfatterne, ofte med hyppige møter om retning, formuleringer og hva som resultatene egentlig viser. Til slutt oppnås en eller annen form for enighet (eller bare en kollektiv følelse av oppgitthet), og da er man klar til neste steg: Formattering av artikkelen til det tidskriftet man har utvalgt til å få æren av å publisere arbeidet sitt. For det er selvfølgelig ikke slik at alle vitenskapelige tidsskrifter har samme krav til formatering av tekst, tabeller og figurer. For slett ikke å tale om referanselisten!

Heldigvis tar det vanligvis bare en dags tid eller to å gjøre greiene klare, og så er det klart til siste steg i runde 2: selve innsendelsen av artikkelen. Når det er ordnet er det bare å lene seg tilbake, glemme alt om denne artikkelen og kaste seg rett over den neste i rekken mens man venter på dom fra redaktøren….
 
På akkuratt det punktet tror jeg det er ganske likt som ho James -dama!

mandag 19. november 2012

Reporting from the (oyster) field!

Plutselig er det gått over en måned siden siste blogginnlegg –helt uten at det var planlagt!
Men først var det noe med litt sykdom. Så var det besøk av mamma fra gamlelandet og så var det litt mer sykdom og en masse prosjektadministrasjon…ikke noe som egentlig er så spennende å blogge om.

Men for å bøte litt på denne lange stillheten, så skal dette innlegget inneholde en masse bilder fra noe så eksotisk som…..en Østersfarm!!!

For jeg har nemlig vert på prosjektmøte i MOLTRAQ prosjektet i sør-Frankrike, og noen av de som er med i prosjektet jobber ikke som fiskeforskere, men kan betegne seg med den kanskje ennå mer eksklusive jobbetegnelsen ”østersforsker”. Og når vi nå har fått inn østers i prosjektet, hva er så mer naturlig enn å dra på ekskursjon til selve østersfarmen?

Så vi drog av gårde i to minibusser, og kjørte til ca en time sør for Montpellier, der møtet var. På veien så vi en flok flamingoer –da vet man det er en ordentlig eksotisk utflukt!

 Det eneste man så av østersfarmen inne fra land, var en masse pæler som stikker opp av vannet et stykke ute. Så det var bare om å gå ombord den solcelledrevne prammen og la seg seile ut for å se nermere på sakene.
 
Tettere på ligner det fortsatt på pæler som stikker opp vannet…
Eller kanskje en slag tørkestativ?

Men når man kommer tett på sees det at det faktisk er det motsatte av et tørkestativ – på dette stativet henger nemlig ting ned i vannet for å bli holdt våte.
 
 Østers starter livet deres som små larver, som etterhvert blir til små yngel, som til slut fester seg på en fast overflate og blir der resten av livet mens den vokser og lever av forbiflytende plankton. På farmen ble yngelen satt ut i små bur som hang på snore ned i vannet:

 
På dette bildet sees hvordan østersen gror ny skal etterhvert som den vokser
Når de har nådd en vis størrelse, limes østersen fast på en slags bånn med epoxylim, og så blir den der og vokser seg fet og lekker:








Og så, etter omtrent 3-4 år er den ferdigvokst og kan høstes. Fordi de fine damene i Paris foretrekker østersne deres litt mindre salte enn som vannet i middelhavet, får de lov å ligge i litt mindre salt vann før de pakkes og sendes. Og en bra ekskursjon enner selvfølgelig med smaksprøver!
 


Til slut er en liten quiz: Kan du finne den døde østersen?
Alle som svarer rett får ett års gratis abonnement på bloggen her....

lørdag 13. oktober 2012

Noe om utfordringer!

 Som forsker blir man konstant minnet om at det ikke er godt nok å bare bore seg inn i problemstillinger og finne artige sammenhenger –samfunnet ønsker heller løsninger til hvordan fikse problemene….

I mitt tilfelle er det oppdrettsnæringen som i høy grad ønsker seg forslag til hvordan bli kvitt de tapsvoldende sykdommene. De er ikke helt så interesserte i at vi kan fortelle dem at vi for eksempel har funnet ut hvilken virusgruppe en sykdom tilhører, med mindre det også betyr at vi da vet hvordan vi kan vaksinere mot den. Klart at vi må ha grunnforskningen på plass også, men det annet er jo det som virkelig kan sees og merkes i det virkelige livet.

Derfor er det vi prøver å finne ut hvilke er de mest betydende risikofaktorer for å få introdusert en virus i fisken sin, og hvilke som gjør at fisken kommer å bli syk eller dø av virussen om den først er kommet inn. Om man kjenner risikofaktorerne, kan man gjøre sitt for å unngå de, og dermed unngå sykdom. Men det er ikke lett å finne ut dette –heller ikke om man har doktorgrad i fiskevirusepidemiologi!

For eksempel kan det tenkes at tetthet av fisken kan være en risikofaktor: Teorien er at om det er mange fisk tett sammen i en merd, kan virus lettere og raskere spre seg, og hver frisk fisk blir da utsatt for et større smittepress, jo fler infiserte fisk som er tett rundt den (litt som at barn i barnehage ofte får med seg en masse ulike sykdommer). Det høres jo logisk ut, men for en epidemiolog er det ikke nok bare å fremstille logiske hypoteser –vi må også teste de.

Og det er her problemene oppstår. For hvordan finner man ut om merder med høy tetthet av fisk har høyere risiko for å få en sykdom? Første steg er å finne ut hvilken type undersøkelse som er best egnet til å besvare spørsmålet: Et kontrollert laboratorieforsøk? Et feltforsøk? Eller analyse på virkelige data fra felten? Alle mulighetene har fordeler og ulemper, og det man ender opp med å gjøre blir ofte et trade-off mellom det man kunne ønske seg, og det som er økonomisk og praktisk mulig (Dette får jeg kanskje skrive mer om en annen gang?).

Uansett hvilket oppsett man velger, må neste steg være å finne ut hvordan man kan måle effekten: Må man for eksempel definere hva som er høy tetthet og hva som er lav, eller kan man måle på en såkaldt kontinuerlig skala, der man tester om risikoen øker i takt med at tettheten stiger? Deretter må man finne ut hvor mange data man trenger for å kunne si noe med en viss sikkerhet (basert på statistiske analyser (kjenner jeg må skrive noe om dette en annen gang også!)).

Og så er det i øvrig den lille detaljen at det kan være mange forskjellige andre ting som virker inn på det man gjerne vil måle….så med mindre man har klart å få til et forsøk der alle andre faktorer er helt like og konstante, må man ta med data på de andre mulige risikofaktorerne også! Jeg tror for eksempel ikke at noen ville ta det spesielt seriøst om jeg gikk ut og samlet inn antallet av anlegg med høy tetthet som har fått PD i 2012 og antall anlegg med lav tetthet som har fått PD og konkluderte noe om sammenhengen mellom PD og tetthet utifra det…. Om jeg selv så en slik studie ville jeg hvert fall fort finne på å stille spørsmål om det kanskje også kan ha noe å gjøre med om de er vaksinerte, hvilken type fisk det er, hvor i landet de ulike anleggene ligger, om det ligger mange PD-anlegg i nerheten av hverandre osv osv osv.

Så dere ser, at det ikke er hverken enkelt eller lett å finne ut hva som er de viktigste risikofaktorerne, og gi brukbare svar til næringen….

lørdag 6. oktober 2012

Heisann Kveisan!

Det har i de siste par ukene vært ganske så mange skriverier om funnet av en liten, uønsket gjest i norske oppdrettslaks. En liten kar, som etter EFSA sin overbevisning slettes ikke burde kunne finnes i laksen vår. Men som noen ivrige veterinærstudenter likevel klarte å oppdage i noen såkalte ”taperlaks” fra ett oppdrettsanlegg. Og som det av ulike grunner tok ganske lang tid å få fortalt verden om.

For dere som er fullstendig satt av nå, må jeg nok avsløre at jeg naturligvis snakker om kveis (på latin Anisakis simplex). Dette er en liten nematod eller rundmark som vanligvis finnes i sjøen. Eggene til kveisen klekkes i sjøvann, og de bittesmå larvene blir da spist av små krepsdyr, som igjen bliver spist av fisk. I fisken gjemmer den lille marken seg i tarmveggen der den lager en liten hard kapsel (cyste) som beskyttelse. Noen ganger kommer den litt på villspor inni fisken, og ender i stedet opp i muskelen eller under skinnet. Vanligvis blir da fisken spist av en hval eller et annet sjøpattedyr, hvor parasitten sin kapsel blir oppløst i tarmsystemet, den spiser, vokser, parrer seg og legger egg som da blir utskilt i sjøen, og det hele begynner forfra igjen.

Vi mennesker har faktisk et tarmsystem som ligner litt på de store sjøpattedyrenes, slik at vi og klarer å oppløse kapslen til kveisen, om vi får den i oss. Levende kveis kan forårsake store skader og allergiske reaksjoner i mageregionene våre, og det er derfor ikke en spesiel behagelig infeksjon å få. Heldigvis skjer det sjeldent i Norge: Det er hittil bare registrert to tilfeller av anisakidose, som denne sykdommen heter på fagspråk. Kollegaen min som jobber med fiskeparasitter, sir at det på verdensplan er ca 20.000 tilfeller av anisakidose årlig, og at ca 100 av dem har dødelig utgang.
 
De fleste tilfeller av anisakidose skjer fordi folk har spist ubehandlet fiskekjøtt (feks sushi) fra ville fisk, der parasitten er almindelig forekommende. Det har tidligere vært antatt at oppdrettslaksen ikke kan få kveis, da den jo som bekjent lever av pelletert, varmebehanlet fôr. Det er hvert fall bakgrunnen for European food safety authority (EFSA) sin uttalelse fra 2010 om at risikioen for å få anisakidose ved å spise oppdrettslaks er ubetydlig. Det, og så det at det ikke har vært funnet i laksefilletter tidligere. Det første argumentet er ganske slapt, idet vi vet at også oppdrettslaksen gjerne guffer i seg et lite krepsedyr om den kommer over det, og det kan man godt anta at den gjør, siden disse små dyrene gjerne svømmer fritt rundt i sjøvannet. Det andre argumentet derimot, er ganske godt. Det er gjort studier på forekomsten av kveis i laksefiletter i ganske mange land, og det er ennå aldrig funnet noe. Det er det faktisk heller ikke i Norge, for den kveisen som er blitt funnet nå, var jo i laks som netopp var blitt erklert uegnet til mat og derfor kassert –såkaldt taperlaks.
 
Nå spiser ikke jeg sushi så veldig ofte, men jeg liker alle typer av laks, og nå som vi snart nærmer oss julebordsesongen gleder jeg meg veldig til gravlaks, røkt laks og rakfisk, og jeg har tenkt meg å gafle i meg akkurat som jeg pleier. Det gjør nemlig han parasittekspert-kollegaen min også, og han later ikke akkurat til å være noen selvmordspilot!